I dag slo det meg plutselig - Hvorfor har jeg egentlig hund? Det er jo ikke bare fryd og gammen, i hvert fall ikke med en valp, og ikke minst når man har visse (høye) forventninger til oppførsel og lydighet. Jeg er veldig opptatt av at Filia skal være grei i alle mulige situasjoner, bjeffe minst mulig, være 100% husren, gå pent i bånd og ikke stikke av. Dette krever mye jobb. Noen ganger skjønner jeg ikke at jeg gidder. Det er nemlig veldig mange ganger i løpet av en dag at jeg må ut med Filia om hun ikke skal gjøre fra seg inne. Vi har heldigvis kommet dit at hun ikke bare setter seg ned over alt og klarer å holde seg noen timer, men om vi ikke følger med, så finner hun et sted å tisse. Og hun må ut om morgenen, med en gang, uansett om det er hverdag eller helg, 20* eller. -4*. Noen ganger har jeg kledd på meg med Filia i armene sånn at hun ikke skal falle for fristelsen inne. Det er ikke bare lett å være valpemor... Spesielt ikke når hun finner på ugang eller ikke skjønner et nei. Eller bjeffer for n'te gang på Miley fordi hun ligger på lur under bordet. Tro meg, jeg blir frustrert! Men så har vi alt det som gjør alt strevet verd det: Gleden Filia viser når hun ser meg, om jeg har vært borte en arbeidsdag eller bare hentet posten. De tusenvis av kyssene hun overøser meg med. Den gode pelsen og de søte små potene. De herlige uttrykkene hun kommer med. Alle turene vi går på, uansett vær. Kosen ved å ha henne liggende oppå meg mens jeg sover. Gleden av å lære henne noe nytt og se at hun klarer det. Alle de rare tingene hun finner på tur og skal ha med hjem. Hengivenheten hun viser og det at hun er glad uansett. Filia er min lille lykkepille!
Filia gjør mye rart, det er det ingen tvil om!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar