Dyrehold og hundekjøp?

Er det noe jeg alltid har at lyst på, altså helt siden mitt første møte med en, så er det en hund.

Det har stått øverst på ønskelista til en hver jul og bursdag siden jeg begynte å lage ønskelister. Foreldrene mine har fått diverse brev og søknader om å få en hund opp gjennom barndommen og jeg tror nok det ikke er noe annet jeg har mast så mye om. Jeg lånte alle mulige hundebøker på biblioteket i håp om at det ville vise mitt store behov for å ha en hund. (U)heldigvis for meg har jeg veldig oppegående og reflekterte foreldre som sa nei hver gang fordi de selv ikke ville ha det ansvaret en hund innebærer. Der og da syns jeg det var urettferdig og skjønte ikke hvordan en så hundeglad/gal person som meg hadde fått en så kjipt familie... Nå syns jeg det er et bra valg, og jeg kommer ikke til å gi barna mine dyr jeg selv ikke er villig til å ta ansvar for. Barn mister gjerne interessen for dyrene og de ender opp med å bli omplassert dersom foreldrene ikke tar ansvaret, bare se på finn.no. 

Jeg har selv omplassert dyr, og jeg sier ikke at alle annonser på finn.no kommer av at folk er lei av dyrene sine, men jeg tror nok mange slike annonser kunne vært unngått dersom foreldre og andre som anskaffer dyr, tenker seg godt om før de bestemmer seg for å ta på seg det ansvaret et dyrehold innebærer, ikke minst hvor mange år du tar på deg ansvaret. En hund eller en katt kan bli mellom 10-20 år og en arapapegøye kan leve like lenge som et menneske! Enkelte hendelser er selvfølgelig vanskelig å forutse, og livet ditt kan plutselig bli helt annerledes enn du trodde, men du anskaffer deg ikke en hund om du ikke er villig til å tilpasse livsstilen din etter hundens behov. Og hvis du ikke vil binde deg til et fast dyrehold så finnes det veldig gode alternativer. For eksempel kan du være fosterhjem for katter og andre små kjæledyr gjennom Foreningen for Omplassering av Dyr (FOD) og Dyrebeskyttelsen. Dette har jeg vært mange ganger, og det var slik jeg endte opp med Mandel.

Mandel ca 3 måneder.

Mandel i går. 3,5 år og 1 meter lang.

Miley har også vært en hjemløs katt som jeg tok inn mens jeg etterlyste eier. Ingen henvendte seg, og Miley fikk bli hos meg. Det er kjæresten veldig glad for, Miley er nemlig blitt kjæreste nr 1, jeg er nr 2...

Miley dagen hun kom til meg (2011).

Miley i dag.

Selv om jeg hele livet har vært en hundeperson, så ble jeg visst en crazy catlady også. Kattene mine blir 4 år i år, og jeg har hatt Mandel siden han var bare 4 uker gammel. De er uerstattelige med hver sin personlighet og forskjellige sprell, og en dag med disse to er aldri kjedelig.

Da jeg møtte kjæresten min og fant ut at han var allergisk mot katter og dyr generelt, ble jeg litt skeptisk til om det var noe å satse på, rett og slett fordi jeg ikke vil omplassere kattene mine og fordi jeg ikke kan leve uten dyr rundt meg. Heldigvis viste det seg at han tåler enkelte hunder (søsteren hans har en pomeranian) og han har blitt vant til å leve med Mandel og Miley, selv uten Zyrtec. Så allergi er ikke ensbetydende med at man ikke kan ha dyr! (Ref. mange annonser på finn.no). 

Mandel koser seg i fanget på kjæresten

Jeg har i tillegg til kattene mine hatt flere forskjellige kjæledyr opp gjennom årene, selv om jeg ikke fikk hunden jeg ønsket meg. Utallige gullfisker i bolle (stakkars fisker), fire undulater (ikke alle på en gang), tre hamster (med flere års mellomrom), 15 marsvin og så passet jeg to kaniner en gang. De siste marsvina omplasserte jeg i år (nye studier, jobb og trening tar dessverre mer og mer tid) og jeg savner de veldig. Søtere burdyr med tydelige personligheter skal du lete lenge etter. Jeg har også hatt en hund i to år, en cairnterrier ved navn Leo.

Leo ca 3 måneder gammel.

Leo var et lite gjennomtenkt impulskjøp gjort av en ekskjæreste, som jeg ble revet med på - det var jo en hund! Jeg var nystartet arkitekstudent med deltidsjobb = null fritid og han hadde ikke særlig peiling på hund. I ettertid ser jeg hvor dum jeg var som lot tanken om at "endelig får jeg hund" overskygge all fornuft. Kort fortalt ble det slutt mellom oss, jeg ble sittende som student med en hund jeg ikke hadde nok tid til alene og konstant dårlig samvittighet. Eneste mulighet ble å finne noen som ville overta Leo, og jeg fant et herlig par som Leo nå har bodd hos i snart 4 år. Savnet etter Leo ble stort og jeg fylte hullet ved å bli fosterhjem for kattunger, som nevnt over.

Klok av skade vil jeg anbefale alle å tenke seg godt om FØR du anskaffer deg et kjæledyr, det er ikke noe gøy å omplassere dyr hverken for deg eller dyret.

Fra hunden Leo tilbake til det jeg for lengst sporet vekk fra, nemlig at jeg alltid har ønsket meg en hund. Dette ønsket går forhåpentligvis i oppfyllelse til høsten. Det er ikke 100% avgjort enda, men jeg har fått kontakt med en oppdretter av Kleinspitz og det vil, avhengig av løpetid og paring, kanskje dukke opp en aktuell tispevalp i løpet av seinsommer/høst. Jeg vurderer fortsatt frem og tilbake slik at jeg skal være helt sikker på at jeg har tid til å ta på meg et hundehold nå og at jeg vil binde meg (uavhengig av kjæresten) i opp til 15 år framover. Det siste er egentlig ikke noe å vurdere, for jeg kommer alltid til ha ha dyr rundt meg og planlegger deretter. Vi kan for eksempel ikke kjøpe en leilighet som ikke gir kattene mulighet til å ha katteluke og jeg drar ikke på ferie uten å ha noen som kan stikke innom kattene. Sånn er det å være dyreeier. 

Valg av rase denne gangen, er selvfølgelig nøye gjennomtenkt. Kleinspitzen er stor nok til å være med på alt av turer utendørs, samtidig som den er liten nok til å bli med i kabinen på fly eller i sykkelkurven på langtur. Utseendet er nydelig! Den er glad i sin eier og vil være med over alt, lærevillig, klarer seg fint med korte lufteturer om jeg skulle bli syk og er gjerne med på fjellturer også. En liten hund spiser mindre, tar mindre plass i senga og bilen, men gir minst like mye kos og glede som en stor hund. Eneste negative jeg vet om er at enkelte hunder av rasen kan utvikle seg til bjeffere om man ikke passer på, men dette er jeg jo klar over og kan dermed jobbe med det.

I løpet av sommeren vet jeg nok mer sikkert om det kommer et lite garnnøste hjem til oss eller ikke, men før den tid får jeg bare kose meg med kattene og Ronja - pomeranianen til "svigersøster".